Jeg har alltid vært litt rød, og var ganske så fornøyd da nåveærendes parti entret tronen.

 Men resultatene har uteblitt, og andre områder har forverret seg til de grader.

 Da snakker jeg om regler. Om bestemmelser. Om lover, forbud,. påbud, tiltak osv osv. Jeg blir kvalt. Langsomt. Snart bestemmer staten hvilket brød jeg skal ha til frokost, og hvor mange gram med osty jeg kan ha på skiva.

 På radioen forleden dag diskuterte de trenden for at nordmenn bryter fartsgrensene, og fartsreglene generelt sett. De la skylden på oss egoistiske nordmenn som har det alt for godt, og mente at en bot ikke bryr oss nevneverdig.

 Hvordan kan de være så blinde? For meg er det helt klart at det er fordi vi ikke tror at farten e4r der for en grunn. Når tidligere 90 soner blir 70 soner, strake, flotte rette strekninger blir satt ned gang på gang, veiarbeid som krever 40km/t 24/7 selv om de tilsynelatende ikke er der 8 av dem en gang, er alle med på å gjøre oss dføve og blinde for fartsgrensene!

Jeg kjører bedre og mer hensynsfullt på en øde, svingete og smal fjellstrekning som har 80km/t  enn inne i byen hvor de tvinger meg til 30 km/t, – fordi den første får meg til å tenke selv på hva som er passelig!

Dette med veiene er bare ett eksempel, vi ser gang på gang forslag om regulering av sukkerinntak, lovreguleringer av hva vi får lov til å gjøre – og ikke gjøre!

Når dette da ikke fungerer, og resultatene blir fraværendes, for ikke å snakke om at konsekvensene som resulterer i blant annet mangelfull tro og engasjement i vår egen regjering og politikk, ja da prøver de å få inn ett påbud om å STEMME for å FREMME demokratiet!?! Hva i alle dager? Har de i det hele tatt en hjerne de som sitter der i toppen og dikter opp påbud og forbud? Datt den av i det stemmene vant frem? HVORDAN KAN EN TRO AT PÅBUD OM Å STEMME VED VALG VIL HJELPE? Dersom noen satt med en pistol mot hodet mitt og tvang meg til å stemme, hadde jeg gitt blanke *f* i hvilken jeg tok!

Jeg blir så sint, ser så svart, at jeg undres hvordan de kommer unna med dette gang på gang!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå har jeg hatt tidenes vårrengjøring!

Da jeg rundet 80 innlegg fant jeg ut at det ikke var noe å feire! Så mange elendige innlegg skrevet på noen sekunders tastearbeid. Nå sitter jeg igjen med 26 (utenom dette) innlegg som jeg virkelig liker. Det er da vel bedre med kvalitet enn kvantitet tenker jeg.

I tillegg har jeg justert listene til høyre, så om du har lyst til å ta en rundtur på bloggen min er du hjertelig velkommen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Noen som noen gang har tenkt over at vi faktisk trenger ett eget ord som beskriver den tunge prossessen jeg nå skal igjennom, holder på å gå igjennom! Den prossessen hvor en nekter kroppen sitt et stoff, som etter mange års hyppig tilførelse har blitt uunnværlig ?

Jeg stoppet/sluttet å røyke på tirsdag! Det var dagen jeg trådde over til mitt elskede fedreland igjen, det var dagen jeg hadde sagt jeg skulle slutte å røyke på i over ett år. Bare for å piffe den ellers så lette utfordringen opp litt hadde jeg sovet ekstremt dårlig de siste 4 nettene og stresset på lik linje med en jaget antilope. I tillegg droppet da skjebnen en liten "røykeslutt"-gave til meg – MENSEN! Yess, er det ikke utrolig, her går en og har tante rød på besøk 2 eller 3 ganger i året (hurra for minipillen!) så velger den å droppe innom DAGEN JEG SLUTTER Å RØYKE!

Er det noen som har noen tvil om hva som hendte den første dagen? Jeg gikk rundt som en selvmordsbomber på overtid, dobbeltskift og akkord MED minstelønn. Jojo, det skal nå være sagt at ingen omkom den dagen, – iallefall ikke pga meg! Det er nå positivt bare det! Derimot fikk jeg desverre bevist at magi finnes ikke, for alle som har lest fantasy-bøker vet at en person som blir så sinna, frustrert, forbanna og rett og slett pissed off – vil sende ett magifelt ut så kraftig at Hiroshima blir ett blåbær til sammenlikning!

Den andre dagen var som…har dere noen gang opplevd å bli slått så hardt at det blir heeelt numment? Som om du går rundt med bare halve ansiktet (tannlegen er vel også ett godt sammenlikningsgrunnlag forresten), slik opplevdes min andre dag. Som om hormonene ble sjokkinnlagt på intensivavdelingen uten anledning til å skape liv og røre. Ett par av dem hadde kommet seg til kvelden da min mor ringte…det krevde all min viljestyrke for ikke å skjelle henne ut for å ringe meg! "JEG KLARER JÆVLIG BRA Å SLUTTE Å RØYKE!!INGEN PROBLEMER!!"

Nå er jeg på tredje dagen da, og det går overraskendes bra. Det er bare noen fenomener som sliter på mine røykesultne nerver (som har tatt over for hormonene), det er da superhørsel og supersyn! Det er helt sant! Jeg blir som Clark Kent foran jentedusjen, suuuuuperhørsel! Den eneste forskjellen er at min ikke går til å more meg selv, men ubønnhørlig for å få meg til å finne kniven og gjøre jobben selv!  år vi sitter og spiser, hørelen zooomer inn på ALT av spiser-mat-lyder (der er ikke smattelyder da ingen KLARER å spise heeelt stille, – desverre), jeg hører kjeven til min bedre halvdel åpne og lukke seg, hører hvordan den gnurer hva det nå enn var som befant seg mellom øvre og nedre kjeve, kan se det for mitt indre syn hvordan spyttet blander seg med maten og for hvert øredøvende tygg maler det til mindre og mindre biter!

Heldigvis VET jeg i slike instanser at bare EN regel gjerlder – å komme seg bort! Jeg bråreiser meg og slenger resten av min egen mat i søpla, – og begynner bråkete å vaske opp! Dette for ikke å høre mer av min bedre halvdels matprosesser, når noe først begynner å irritere meg i rms(røyke-mestruell-situasjon) modus skal det INGENTING for å skippe lunta og hoppe rett til bomba.

Vel, det var de første 2 og en halv dagene ute i røykestoppet mitt! Om en stakkars uke begynner jeg i ny jobb, håper virkelig at jeg klarer å sende nervene vegg i vegg til hormonene til da…Men dette skal jeg klare! – Samme hvem som lider av min irrasjonelle irritasjonsoppbyggelse med påfølgendes eksplosjon!

Bare en advarsel: Blir jeg veeldig stille, kikker ned og ikke inn i noens øyne – LØP!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Snart er det gjort! Om fire små dager legger jeg bak meg 15 års skolegang, og  nye jobbdager trår til.

Etter endt grunnskole søkte denne jenta seg til jordbruksskolen i Lyngdal med visjon om å bli veterinær. Gjennom all kudritten så jeg heldigvis tydelig for første gang hva det er en veterinær GJØR, noe som kaldkvelte den visjonen. Jeg sov meg igjennom leksjonene om jord og steinlagene, men lærte meg kunster som å sveise, hebde og  felle trær. Though I tried klarte jeg ikke heeelt å mestre en kano, – i februar er vannet VELDIG kaldt! Da er detg selvfølgelig koselig at det ikke er mer enn 3 kilometer til møtestedet og 20 minutters biltur hjem igjen. Og selv om jeg elsker å ri var det ikke til å komme utenom at i det departementet var jeg klassens klovn, av en eller annen grunn ler folk høyere og høyere for hvert fall…nuvel..

Fra denne epoken i mitt liv presterte jeg å bli sammen med en psykopat, slå opp med en, slåss med en og heldigvis forsvinne for en psykopat! Jeg og Aviendha foreviget vennskapet med en drink som sveiset oss sammen  til blodssøstre. Sammen løp vi ute om natta og lekte gjemmeleken med nattevakten, jeg startet å røyke og drikke noe som er en god pekepinn på den gode påvirkningen kristne skoler har på unge sinn.

Etter to år gikk jeg videre til allmennfaglig påbygning i sandnes. Her gikk det i hjemmebrent, russeklær og avstandsforhold, noe som høres ut som en mye verre kombinasjon enn det det faktisk var! Med Betty Boop som frontperson på kassebilen vår turet vi rundt fra fest til fest, 20 runder i rundkjøringene og ett konstant lager av egg og mel baki.

Nå var det tid for pause, og jeg tok turen over sjøen til grønne fagre Irland hvor min bedre halvdel befant seg. Etter en epoke med "yeah I want some kind of meat, it is sorta mixed together with lots of different parts from different animals.." lærte jeg at kjøttdeig heter "mince" (og at alt er laget fra samme dyret og sammen med min nyervervede engelsk ble jeg tatt for å være sørafrikaner blandt innbyggerne.

Det var trist å reise hjem igjen da jeg endelig måtte bestemme meg for hva jeg ville bli, veien videre ville mest sannsynligvis være en bestemmendes faktor over resten av mitt liv. Etter jeg fant ut hva det var jeg ville gå på, og at det lå i Halden, gjenstod det bare å finne frem kartet for å se hvor Halden lå før jeg pakket koffertene og tok avgårde.

Disse to årene har på mange måter vært de beste og de verste i mitt liv, men med billig røyk og systembolaget rett rundt grensen, hvem kan klage?

Det siste året har jeg vært i Newcastle, og etter å ha pløyet meg igjennom en bunch engelskfolk, thailender, tyrker, greker, finske, svenske, amerikaner og kineser har jeg funnet ut at det er norske folk som står på min nærmeste venneliste. Like barn leker best, så selv om jeg sa jeg aldri skulle være den personen som reiser til ett annet land og bare er med norsker ble det for det meste slik.

Nå skal jeg reise hjem, begynne i en jobb som står og venter på meg, flytte inn med min type som har holdt ut med meg igjennom 4 års avstandsforhold og ett år i Irland, vi skal kjøpe oss leilighet, få hund og gifte oss neste året….

En epoke er over, og Zazzyzia trør nølendes først, men så sikrere og sikrere over avgrunnen fra det ene livet til det andre. It has begun!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Pray tell me deep night,What then is my dearest memory?

Many happy ones comes to mind, indeed many treasured ones springs forth.

Bu lo, I dismiss them all, for none can be the one I beseech,

For what memory, that doth not necessitate a fight, can ever be imprinted upon our very souls?

Thy gests give naught but a fleeting happiness, it can never become it.

What then, can be my dearest memory? From the roots of misty memory it arises. With it comes the smell of sickness, the feeling of deepest weariness, and the sad white walls once again imprison my mind, as if I never left.

Behind me, my dearest most trusted anchor of reality, my weary body resting upon his warm flesh, his hands caressing my hair so that my mind can finally be at ease. I then knew, as I now know, that all is well.

I shall remember

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja, eter en særdeles hyggelig kveld på byen var det stemning for nachspiel, og etter å ha gått oss litt vill fant vi frem til leiligheten min..

Med i følget var det ei venninne som var på besøk hos meg, min bror med kamerat som hadde tatt turen til Newcastle for å kjøpe mc-utstyr, ei annen god venninne som bor her, – og to ukjente som vi dro med oss. Dere vett hvordan det er, du sitter på ett utested og kommer i snakk med noen, og som nyrestaurerte bestisser får du da ofte slep.

Vi kom opp til rommet mitt, som er bad, soverom og kjøkken presset inn på en ca 25 kvadratmeter. Venninnen min begynte genreøst å helle (av MIN) sprit til de tilstedeværendes. Og faktisk .- til å være nachspiel så var det ganske livligt. Vi spilte musikk fra pc’en min, ingen brydde seg om at den har real life "hickups" hvorpå alt står i 20 sekunder, eventuelle lyder som blir spilt da stopper opp på den noten og durer jevt og trøtt til hikken er borte….Folk respekterte at en bare kan røyke ut vinduet, og sto iallefall ikke MER enn en meter fra vinduet, selv om de ofte glemte å vende seg MOT vinduet når de puster ut. Ah Well, NOE må en jo tåle ikke sant? Hadde jeg bare visst HVOR MYE jeg måtte tåle..De ukjente viste seg å være ganske så greie folk, selv om han ene kun klarte å kommunisere via flørting…

Etterhvert begynte folkene å trekke ut, og det var selvfølgelig ikke før jeg hadde lukket døren, og min bror med kamerat hadde reist, at jeg så DET:

Store, brune fotspor på gulvteppet, – og det LUKTET! Når jeg klarer, på fylla ikke minst, å lukte noe DA lukter det for min luktesans er nærmest ikke-eksisterendes!

Jeg rev opp døra å så ut i gangen om fotsporene gikk hele veien, – men INGENTING! Hvordan går det an? Tenkte jeg. Hvordan kan det ha blitt skittent HER inne når det ikke kom utenfra?

Så…jeg lukket opp baderomsdøra, og ned etter DØREN var det renner av DRITT! En av de jævlene som var der inne hadde dretet på døra mi, og på en sinmnsyk måte fått det på skoene, gått ut rommet mitt og TØRKET det av i og ned i teppet mitt!

Da var det venninna mi som skulle sove over sa at hun la merke til at kameraten til min bror hadde vært inne på badet usannsynlig lenge, og etterpå når han kom ut hadde han stått i hjørnet med utgangsdøra mi lenge og drevet på med noe. Ingen tvil, det VAR han, han var også den fulleste.

Hva i alle dager SIER man til en slik fyr? Det var meningen jeg skulle treffe dem dagen etterpå, men det ble det ingenting av.

To ganger vasket jeg gulvet den natta, men dagen etterpå luktet det enda! En gang til, men fremdeles hjalp det ikke, jeg måtte gå å kjøpe en "vanish" flaske beregnet til tepper før det hjalp!

Sykt, syke menneske! Hvordan i alle dager fikk han det til?? Drite på dodøra mi, passe på at en kladd havner på skoene, (men baderomsgulvet var rent??) gå ut og trø det ned i teppet mitt!

Det var stankover så det holdt, det blir en stund til neste gang jeg trekker med meg folk på nachspiel ja!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Setting: Familieselskap

Plot: Baby på fanget

Ja dere har vel alle vært der. Kanskje du blir med typen/dama på familiebesøk med tanter, søskenbarn, siklendes hund – og en baby!

Dette er noe av det mest redselsfulle som kan skje! Selv er jeg en ganske utadvent jente som konstant blir påminnet at det GÅR an å holde kjeft, – ikke det at jeg fatter HVORFOR en vil gjøre det men…

Uansett, når da den her lille spystankende rosa tingen blir passet fra fang til fang, så bare VET du at noen vil si "vil ikke DU holde babyen?"….Det er DA panikken velter opp. Joda , jeg skjønner at en dag skal dette bli en person med tanker og meninger, men i øyeblikket minner det mer om en illeluktendes forvokst rosin. – Det er ikke det at jeg ikke LIKER dem, de er forsåvidt greie nok de, ingen av dem (har enda da) startet en krig (det er bare snakk om tid må vite..),

men hva i alle dager skal man SI til dem? "whosagoodbaabbyyyyyyyyyy…?"

Enten får du ett tomt blikk, og da begynner en å undres om ikke veggen er en bedre lytter, ellers begynner de å hyyyyyyyyyle som bare smågriser (og babyer) kan!

Som om ikke det er nok, sitter grandtantene, svigersøstre og en siklendes hund og følger MED på hele opptrinnet. Din enesamtale med babyen på fanget skulle egentlig ikke, strictly speaking, være interessant for de andre da det ikke går an å løse verdensproblemer med noen som gurgler på den nye blusen din, men allikevel…så følger alle med!

Finnes det noe verre?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ei venninne av meg fortalte meg en historie som jeg fant så morsom at jeg bare MÅ gjenfortelle den!

En venninne av moren hennes, la oss kalle henne Berta, ble med sine venninner til New York hvor de overnattet på ett skikkelig fancy hotell. Hva Berta desverre ikke kom på da hun takket ja til å være med, var alle de fæle, svarte gangsterne som finnes der. Ja for Berta, hun var ikke bare lite rasistisk. For henne er alle svarte og mørkhudete personer potensielle gangstere med pistol i underbuksen og kniv i brystlomma.

Da de kom frem, og hun så i drosjeturen alle de grusomme, svarte meneskene som befant seg overalt, fikk hun panikk. Vel fremme på hotellet nektet hun å være med de andre ut, så redd var hun!

Etter at de andre var reist ut på byen fant Berta ut at hun skulle ta seg en tur ned til resepsjonen og kjøpe seg noe godt. På vei ned i heisen, stoppet den, og inn kom den mørkeste, svarteste, skumleste mannen hun noen gang hadde sett! Livredd presset hun seg inn i hjørnet og gjorde serg minst mulig. Mannen så rart på henne, og sa bare kort "DOWN". Berta fikk totalt panikk, hun kastet seg ned på gulvet i heisen og lå der og skalv uten å se på mannen hele veien ned.

Fra da av var stakkars Berta HELT innelukket på rommet sitt…Gud, de var jo overalt…Da avreisen endelig kom, gikk Berta med venninnene sine ned til resepsjonen for å gjøre opp for seg bare for å få beskjed om at rommet allerede VAR gjort opp for… "Hvordan kan det gå an?" Spurte ei venninne av Berta, "Vi har da vitterlig IKKE betalt for noenting!" Da ga mannen bak skranken dem en konvolutt, hvorpå det stod:

YOU MADE MY DAY!

Eddie Murphy

Brevet fra den godeste Eddie er behørlig rammet inn og henger den dag i dag over peisen hos en ganske så ut-på-landet rasistisk dame=)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

It was time.

 The moon had risen many times since her last kill. She wanted to taste fresh meat again, Once again would she lead them in a glorious hunt. The thought of what was to come made her smile, revealing her sharp fangs.

Sina rose from her bed, her long limbs, white as ebony, gracefully carried her across the room. As if she had ordered it, the doors opened outwards. The chattering from the hall where the lower Vampires resided, ended. Silence leapt out before her as if it was her champion, announcing her coming throughout the hall, and the rooms beyond.

As she strode past, the Vampires followed. Anticipation joined silence.

It was time.

Sina led her pack to her chosen destination. Still hidden at the edge of the woods she looked at the Vampire next to her. “You may feed on all but the children. They are mine.” The Vampire nodded, and led the rest toward the estate she had chosen. Slowly, but confidently she strode towards the main house.

Screams of alarm from the slave dents echoed in the air as she neared the door. It slammed open by a large man, in his hands where a two handed sword. “You filthy soulless scum! You will not get near my family, you hear me!” He screamed with rage, and Sina noted with satisfaction, fear. The smell filled her nostrils, to her it was rapture, it was the ecstasy that made her go with the pack to hunt.

She quickly dodged his thrust, and followed with a stone grip on his holiest, while with the other she throttled him. The last thing he saw before he faded into the waiting darkness was the most evil eyes he had ever beheld, and the last thing he ever heard was the soft whisper in his ear that told him that his line would end today, none would endure.

She entered, led by the smell of fear to a barred door. Servants leapt at her, but to no avail. She merely brushed them aside with a heavy thrust, barely giving them a glance. As it was beneath her to use her strength on a mere bolted door, she waited until the rest of the pack caught up with her. Fresh blood ran down their chins, its fabulous smell nearly made her dizzy.

When the door was smashed open, the Vampires stepped aside respectfully to allow their leader her right to go first. Stairs led them down to an old wine cellar. In one of the corners a woman in fine garment stood protectively before her two children.

Even though there was fear in her eyes, she said in a steady voice “If you leave my children alone, I shall come forthwith without a fight.” Sina nodded to the Vampire beside her, he went over to the woman and forced her on her knees, holding her hair in a firm grip the woman was forced to look up into Sina’s merciless eyes. “How dare you try to bargain with us, you who are mere food in our eyes. No, I shall slay your children, and you will bear witness as I devour them.” As the woman screamed in desperation, Sina finally noticed the infant in one of the children’s arms.

A sly look crept into her eyes, “do not despair, woman. I have decided to spare your youngest.” Hope glimmered in the woman’s eyes as she once again looked upon Sina. “I shall raise him as my own, making him into the very creatures that killed its family!”

Thus started the history of Sina’s Champion.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I have waited, yes for years now I have waited. I would wait an eternity still.

Thy absensce is forever tormenting my soul, but I am Patience. And soon, my Beloved, soon we shall rejoice in our final meeting that shall forever bind our souls together.

It is getting nearer the end, my Love. I can feel it in my tired heart, it beats sharper, harder. The grass whisper rumours of thy coming, and the wind brings me thine faint smell of determination. The tidal wave brings me an echo of thy spoken love to me, and I know. I know it shall come to pass as it was promised eons ago.

I wait.

My blood is stirring now, restless, longingly. I yearn for thee, to once lie contentedly in thy arms and feel once more alive. By the stars I swear to thee: Never have I desired anything as I now desire thee!  My heart was thine from the moment our lips met, as my soul became after we first made our sacred love.

Hurry my Love, I am awaiting.

Hurry my sweet Valentine!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende